Det norske oljeeventyret startet tidlig på 70-tallet, men det var mer enn ti år før det at interessen for Nordsjøen som en betydelig kilde for olje og gass ble vekket. Det ble gjort gassfunn utenfor Nederland og mindre oljefunn utenfor England. Ikke store funn, men nok til at det store oljeselskapet Philips Petroleum ville begynne med 
et større og strukturert leteprogram. Det var ikke noen stor entusiasme å spore hos norske politikere på det tidspunktet, men man var likevel forutseende nok til å vedta en lov som bestemte at alle ressurser på og under den norske kontinentalsokkelen skulle tilhøre den norske staten. Det var i 1963, og få hadde noen anelse om hvilken lykke denne loven skulle bringe Norge.
Den norske staten, hverken kunne eller ville selv drive leting. Dette overlot man til profesjonelle aktører f.eks Phillips, vel vitende om at Phillips eller de andre virkelig fant olje så ville den tilhøre den norske stat. Et glimrende utgangspunkt for forhandlinger om utvinning da det etterhvert viste seg at det fantes enorme ressurser under Nordsjøens bunn.
Oljeleting og -utvinning på store havdyp var det imidlertid ikke så mange som hadde kompetanse på hverken her hjemme i Norge eller i andre land. Så det var noen man måtte lære seg uanse
tt om man hadde vært lenge i bransjen eller ikke. Og i denne erkjennelsen fattet den norske staten den andre og helt avgjørende beslutningen som sikret at så store deler av verdiene som ble hentet opp tilfalt Norge. Nemlig opprettelsen av Den norske Stats Oljeselskap eller Statoil som det fort ble hetende. Det sikret utviklingen av et kompetent norsk oljemiljø. For det var ikke bare det helstatlige Statoil som deltok på norsk sokkel fra norsk side. Det gjorde også det halvstatlige Norsk Hydro og det helt private selskapet Saga Petroleum. Disse tre aktørene i knivskarp konkurranse utviklet nærmest på rekordtid – ikke uten risker og store anstrengelser for de ansatte – et norsk oljemiljø som var fullt på høyde
med det de tradisjonelle oljeselskapene kunne.
De tre selskapene og all den industrien som vokste opp på land for å forsyne både de tre norske og alle de utenlandske selskapene som etterhvert fikk konsesjon på den norske sokkelen med varer og tjenester skapte raskt et meget stort antall arbeidsplasser både på land og på sjøen. Den gode lønnsomheten i bransjen gjorde arbeidsgiverne generøse når det gjaldt lønninger og medførte at selskapene i det store og hele ikke hadde videre fokus på kostnadssiden. Det skulle vise seg å være skjebnesvangert da oljeprisen til slutt nærmest kollapset og lønnsomheten forsvant.
I Norge er det i første rekke Vestlandet og spesielt oljehovedstaden Stavanger som har fått merke av de veldig positive effektene av det norske oljeeventyret, men når det er sagt så skal det jo sies at hele landet nyter