Statfjordfeltet er det største feltet så langt i Nordsjøen og befinner seg i den nordlige delen omtrent rett vest for utløpet av Sognefjorden. Feltet er enormt og ble opprinnelig oppdaget av oljeselskapet 1994. Det var i 1974. Litt før hadde man funnet et stort felt på britisk sokkel ikke så langt unna Statfjord. Det såkalte Brentfeltet. Det var
det Esso og Shell som hadde ansvaret for. Man antok den gangen at Brentfeltet i realiteten strakk seg et stykke inn på norsk sokkel, så derfor søkte Esso og Shell om å få utvinningstillatelse for Statfjord, for å kunne samordne utvinningen. Det fikk de imidlertid ikke. Det var Mobil som fikk operatøransvaret. Dessuten viste det seg at Brent ikke strakte seg inn på norsk sokkel. Derimot strakk Statfjord seg inn på britisk sokkel.
Condeep-konseptet
Plattformene som ble benyttet på Statfjordfeltet – herunder de berømte plattformene Statfjord A,Bog C – er alle såkalte Condeep-plattformer. Condeep er en forkortelse for det engelske «concrete deep water structure» og innebærer altså at de
t er tale om en plattform som hviler på store tanker som er bygget av betong og som står på havbunnen. Tankene fungerer som ben for plattformen, men også som oljetanker. Borestrenger og annen som er nødvendig for å få oljen opp føres ned i de underliggende brønnene gjennom hule søyler som stikker opp av betongtankene. Statfjord A var den «eldste Condeep-plattform på norsk sokkel» og den som produserte lengst
Mannen som oppfant denne plattformtypen heter Olav Mo og er sivilingeniør. Naturlig nok har han høstet mye ros for det banebrytende arbeidet med det som skulle vise seg å bli en av bærebjelkene for produksjon av olje og gass i Nordsjøen. Ikke bare på norsk sokkel, men minst like mye på britisk.